Presses vanskeligstillte aleneforeldre i fattige land til å adoptere bort barna sine?

Adopsjon har eksistert som fenom "bestandig" .Hvis barn blir foreldreløse,må andre familier ta dem til seg og fostre dem opp. Utallige barn få nye foreldre og en god oppvekst på denne måten.Men vi må også sette søkelyset på andre og mindre etisk høyverdige aspekter ved adopsjonsfenomenet. Alt man kan tjene penger på ,vil det antagelig finnes noen som prøver å skaffe seg et levebrød av. Menneskebarn er i så måtte intet unntak. Adopsjonsindustrien går så det suser.Så lenge etterspørselen er større en utbudet,vil organisert adopsjon antagelig være god butikk!

Adopsjon som etisk dilemma oppstår først når adopsjonen blir organisert og markedsorientert.Når folk ønsker seg barn, men ikke kan eller vil lage dem selv.Da er det kjekt å vite at det finnes "butikker" som selger unger. Men vi kaller det selvfølgelig ikke "butikker". De fleste av oss har vel en forestilling om at kjøp og salg av barn er umoralsk og ikke bør tillates? Derfor kaller vi fenomenet for "adopsjon" .Vi betaler heller ingen kjøpesum for barna ,men et "vederlag" (som ofte utgjør store beløp) til mellomleddene (adopsjonsorganisasjoner m.v.), som skaffer oss ungen.På denne måten tilsløres markedsprinsippene som styrer adopsjonsindustrien.

Men blir kjøp og salg av barn mer moralsk akseptabelt bare fordi vi bruker andre ord og utrykk enn i tradisjonell butikkdrift?Eller hvem har foresten funnet på at menneskehandel er uakseptabelt? Så lenge barna som er til salgs,faktisk er barn som trenger nye foreldre og de som kjøper barna ikke ønsker annet enn å gi dem et godt hjem,blir ikke salg og kjøp av barn da etisk forsvarlig?

Tja,det store spørsmålet er vel om tilbud og etterspørsel på adopsjonmarkedet matcher hverandre?.Er det til enhver tid nok slike barn til salgs som potensielle adoptivforeldre ønsker å kjøpe? Helst ville vel de fleste av oss kjøpe små ,søte babyer som er blitt lagt i en kurv på trappa foran barnehjemmet med en lapp om at begge foreldre døde i en ulykke og at ingen nær familie dessverre kan ta seg av dem.Men er det realistisk å tro at det faktisk finnes tilstrekkelig antall søte små babyer på adopsjonsmarkedet som er forlatt eller gitt bort helt frivillig? Ville ikke de fleste familier foretrekke å få den hjelp de eventuellt måtte trenge for å kunne ta seg av barna sine selv, framfor å adoptere dem bort? Får f.eks. fattige alenemødre i fattige land i det hele tatt muligheten til å ta et slik valg?Eller er adopsjonsagentene rundt dem som gribber allerede mens de går gravide,og legger press på dem til å gå med på å adoptere bort ungen? Kankje byttes den nyfødte babyen mot litt mat og medisiner(og adopsjonagenten tjener sitt vederlag?) ? Eller kanskje lar fattige alenemødre seg altfor lett påvirke av sosialt press og løfter fra aktører i adopsjonsidustrien om at barna vil få en mye bedre framtid hvis de adopterer det bort…..Vi leser også historier om organiserte bander som reiser fra landsby til landsby og stjeler barn. Kanskje selges ungene til noen som bare skal skjære ut hjerte,nyre,lunger og andre organer som kan videreselges for å reparere rike folk barn i den vestlige verden…

Men hva får potensielle adoptivforeldre egenlig vite om alt dette?Og hvor mye ønsker de egenlig å vite? Er det grunn til å mistro medieoppslag som hevder at produksjonen av salgbare bakgrunnshistorier også er en del av "pakka" som de nye adoptivforeldrene betaler for? Det er ihvertfall ikke vanskelig å forestille seg at babyene kunne bli vanskeligere å omsette på markedet, dersom de potensielle adoptivforeldrene ble fortalt historier snille fattige alenemødre som elsket ungen sin like høyt som mødre flest,men som ble presset til å gi den fra seg av grådige adopsjonsagenter.Eller hvis de ble vist film om fattige alenemødre som gråt seg i søvn etter å ha adoptert bort barnet sitt og hvordan savnet og uvissheten om barnets videre skjebne forfulgte dem som en vond drøm resten av deres liv… …Hvem ville hatt hjerte til å kjøpe disse barna da?(Potensielle adoptivforeldre har jo empati de også.. ) Vet vi egenlig nok om bakgrunnen til adoptivbarna før de kommer til sine nye hjem i Norge…? Kan vi stole noe mer på den informasjonen vi får fra adopsjonsorganisasjonene enn fra alle andre butikker.?Uansett hva organisasjonenes pressetalsmenn sier,hvordan kan vi være sikre på at de ikke først og fremst er opptatt av å selge varene sine? Alle sider av sannheten gir vel ikke alltid den beste reklame..?

Er organisert kjøp og salg av barn etisk forsvarlig?Hva er alternativene? Bør vi gjøre noe for at vanskeligstillte aleneforeldre i fattige land skal beholde barna sine selv,eller er det best for alle parter at menneskehandelen får fortsette slik som nå?

Nina Langfeldt/Politisk Debattforum for Aleneforeldre